Dupuytrens kontraktur (krokfinger)

Krokfinger eller dupuytrens kontraktur er en tilstand hvor det gradvis utvikler seg fortykkelse av bindevevet under håndflaten.

Det fortykkede bindevevet ses først som små knuter i håndflaten. Etter hvert kan det utvikle seg bindevevsstrenger som forkorter håndflaten (lager kontrakturer) som gjør det umulig å strekke ut fingrene, derav navnet krokfinger. Tilstanden rammes aller vanligst lillefingeren, ringfingeren og langefingeren. I noen tilfeller kan tommel eller pekefinger også påvirkes.

Årsaken til krokfinger er ukjent. Tilstanden øker i forekomst med økende alder, de som hyppigst utvikler sykdommen er menn over 50 år.

De aller fleste som rammes av dupuytrens kontraktur trenger ingen spesifikk behandling. Ved progresjon av sykdommen kan behandling være nødvendig, både for å unngå at tilstanden påvirker daglige gjøremål, men også får å unngå at leddene i fingrene og hånden stivner til. De vanligste behandlingsmetodene av krokfinger er nålestikksbehandling, injeksjon av en medisin som bryter ned bindevevet (Xiapex) og ulike operasjonsmetoder.

Det aller første symptomet på krokfinger er vanligvis utvikling en ny kul eller knute i håndflaten. Knuten representerer en lokalisert fortykkelse av bindevevet i håndflaten. Den er vanligvis ikke smertefull, men kan i noen tilfeller oppleves som litt øm.

Andre symptomer som kan oppstå i tidlig fase av sykdommen er lett ømhet og fortykkelse av huden i håndflaten. Det videre forløpet av dupuytrens kontraktur varierer fra person til person. Hos enkelte stopper sykdomsutviklingen opp, mens hos andre vil utviklingen av bindevevet øke på gradvis.

Etter hvert, vanligvis over måneder til år, kan det utvikle seg fortykkede strenger av bindevev i håndflaten. Dersom disse bindevevsbåndene ligger langs senene kan de trekke til seg fingrene i retning av håndflaten og hindre deg i å strekke dem helt ut. Dette kalles for en kontraktur på fagspråket.

Kontrakturdannelse og utvikling av såkalt krokfinger rammer aller hyppigst ringefingeren, etterfulgt av lillefingeren og langefingeren. I sjeldnere tilfeller kan de andre fingrene på hånden eller til og med tærne og fotsålen affiseres. Sykdommen kan ramme en hånd eller begge hender. Høyre hånd rammes litt oftere enn venstre, uavhengig av om du er høyrehendt eller venstrehendt.

Dersom sykdommen utvikler seg kan den etter hvert påvirke mulighetene dine til å utføre daglige aktiviteter, slik som svømming, gitarspilling, å håndhilse og å skrive på datamaskin. Ved uttalt bindevevsdannelse kan sykdommen også gi hudplager.

Man vet ikke om den eksakte årsaken til hvorfor noen utvikler krokfinger og andre ikke gjør det.

Det finnes derimot en rekke risikofaktorer som øker sjansene for å utvikle denne sykdommen:

• Alder. De aller fleste som rammes er over 50 år. Under 10 % av menn under 50 år rammes, mens opp mot 40 % av de over 70 har utviklet dupuytrens kontraktur i en eller annen grad. De aller fleste har derimot lettgradige bindevevsdannelser uten større plager.
• Kjønn. Menn har mellom 5-10 ganger økt risiko enn kvinner.
• Genetikk. Genetikk ser ut til å spille en stor rolle. Faktisk er personer i norden spesielt utsatt. I andre land kalles gjerne tilstanden for "viking finger". Dersom det er mange i din familie med krokfinger er også risikoen større for at du kan utvikle sykdommen.
• Alkohol og røyk. Høyt forbruk av alkohol og røyk ser ut til å øke risikoen.
• Diabetes. Personer med diabetes har økt risiko.

Det ser ikke ut til at manuelt arbeid og bruk av vibrerende verktøy som anleggsmaskiner gir økt risiko for dupuytrens kontraktur, selv om forskningen er noe tvetydig på dette området.

Dupuytrens kontraktur er ikke en farlig eller livstruende sykdom. Det er likevel viktig med tidlig diagnose og eventuelt behandling, ettersom det er vanskeligere å oppnå godt resultat ved behandling av langtkommet sykdom.

Dersom du har mistanke om at du kan ha krokfinger bør du derfor kontakte lege for utredning og eventuelt behandling.

Diagnosen dupuytrens kontraktur stilles på bakgrunn av vanlig klinisk undersøkelse. Legen vil undersøke på hånden og fingrene dine. Spesielt ser man etter knuter og bindevevsdrag i håndflaten og man vil vurdere i hvor stor grad tilstanden påvirker muligheten til å strekke ut fingrene.

Dersom du har plager som påvirker daglige gjøremål vil allmennlegen gjerne henvise deg til spesialist (ortoped) for videre behandling.

Hensikten med behandling av dupuytrens kontraktur er først og fremst å bedre funksjonen i hånden. I tillegg er det viktig å unngå at leddene i fingrene og hånden som er rammet ikke stivner til. De viktigste behandlingsmetodene dersom du rammes av krokfinger er:

• Injeksjon av medisin (Xiapex) i håndflaten
• Operasjon
• Nålestikkbehandling

Injeksjonsbehandling

De senere årene har injeksjonsbehandling med en medisin som bryter ned bindevevsstrengene i hånflaten (Xiapex) blitt stadig mer populær. Medisinen inneholder en type enzym som kalles for kollagenase. Dette enzymet gir en effektiv nedbrytning av bindevevsstrengene og gjør at legen kan brekke opp bindevevet slik at håndfunksjonen gjenopprettes.

Legen vil sprøyter Xiapex inn i bindevevet i håndflaten. Etter 24 timer vil legen så forsiktig brekke opp bindevevet ved å strekke ut fingrene dine. I mange tilfeller er det tilstrekkelig med én behandling, men ved manglende effekt kan man forsøke inntil tre behandlinger.

Injeksjon med Xiapex har god effekt på 4 av 5 som behandles. Tilbakefallsraten er ca. 50 % over de neste årene.

Nålebehandling

Ved nålebehandling mot dupuytrens kontraktur benytter legen en tynn nål tli å lage svakheter i bindevevet. Behandlingen gjøres i lokalbedøvlese. Etterpå kan legen brekke opp bindevevet ved å strekke ut fingrene dine. Forekomsten av tilbakefall er ca. 50 %.

Operasjon

Operasjon av dupuytrens kontraktur er spesielt aktuelt dersom andre metoder ikke gir godt nok resultat. Hensikten med operasjonen er å enten å spalte opp eller å fjerne bindevevsstrengene i håndflaten. Slik vil kirurgen hjelpe deg med å gjenvinne bevegeligheten i fingrene.

Operasjonen gjøres enten i lokalbedøvelse eller i lett narkose. De første ukene etter operasjonen må du vanligvis ha fingrene i gips. Etter dette er det tilstrekkelig å ha hånden i skinne om natten i inntil 6 måneder, for å sikre at bevegeligheten i fingrene vedvarer.

De aller fleste som opereres har god effekt av behandlingen. Risikoen for tilbakefall ved operasjon er noe lavere enn ved de andre behandlingsmetodene, men ca en av tre får tilbakefall etter 5 år (noe avhengig av operasjonsmetode og erfaringen til kirurgen).

Dupuytrens kontraktur er ikke en farlig eller livstruende sykdom. Hos enkelte vil tilstanden etter hvert stoppe opp, og i noen tilfeller vil den faktisk gå tilbake av seg selv. Hos de aller fleste som rammes av krokfinger vil man derimot oppleve en sakte progresjon over måneder til år.

Dersom sykdommen begynner å påvirke daglige aktiviteter finnes det nå en rekke behandlingsmetoder som kan gjøre at du gjenvinner håndfunksjonen (så lenge du ikke venter for lenge med behandlingen). Uansett hvilken metode som benyttes finnes det en viss risiko for tilbakefall og at du i så fall må gjennomgå gjentatte behandlinger.