Røntgen håndledd Andebu

Brudd i håndleddet er den aller vanligste av alle typer brudd. Røntgen av håndleddet gjøres også aller hyppigst ved mistanke om håndleddsbrudd.

Slitasjegikt (artrose) og leddbetennelse (artritt) er andre tilstander som kan ramme håndleddet. Røntgen vil kunne påvise både artrose og artritt i håndleddet, men CT og spesielt MR av håndleddet kan stille diagnosen tidligere enn røntgen.

Symptomer ved håndleddsbrudd

Brudd i håndleddet oppstår oftest ved fall på armen. De vanligste symptomene ved brudd i håndleddet er

• lokal hevelse i håndleddet
• trykkømhet når man kjenner på håndleddet
• blødning i huden ved håndleddet
• feilstilling (håndleddet kan få en unormal vinkel som følge av bruddet)
• smerter
• varme
• nedsatt funksjon i håndleddet og hånden

Dersom du har mistanke om brudd i håndleddet må du kontakte lege. Det nødvendig med røntgen for å bekrefte eller avkrefte diagnosen.

Ulike typer håndleddsbrudd

Underarmen består av spolebeinet (radius) og underarmsbeinet (ulna). Radius og ulna holdes sammen like ovenfor håndleddet av bindevev som kalles syndesmosen.

Brudd (fraktur) i ytterste delen av underarmen, like ovenfor håndleddet, kalles distal radiusfraktur eller distalt radiusbrudd.

Håndleddsbrudd er den vanligste av alle typer brudd. De fleste håndleddsbrudd skyldes fall på utstrakt arm hvor den ytterste delen av bruddet presses oppover, dette kalles på fagspråket for Colles fraktur.

Den andre typen håndleddsbrudd er Smiths fraktur.

Brudd i håndroten er mindre vanlig enn håndleddsbrudd. Den vanligste typen brudd i håndroten er brudd i båtbeinet (skafoid beinet). Det spesielle med brudd i båtbeinet er at manglende behandling med gips vil kunne medføre at beinet ikke reparerer seg tilstrekkelig og går til grunne, dette vil kunne gi slitasjegikt i håndleddet på sikt.

Røntgen kan påvise brudd i båtbeinet i de fleste tilfeller, men dersom bruddet er svært lite kan røntgenundersøkelsen være normal. Dersom legen har stor mistanke om brudd i båtbeinet vil du derfor bli behandlet med gips som om du har brudd selv om røntgenundersøkelsen er normal. Alternativet er undersøkelse med CT eller MR som kan stille en enda sikrere diagnose enn røntgen.

Bildene tes av radiograf

Røntgenbildene tas av radiograf. Radiograf er helsepersonell med spesiell kompetanse blant annet på å ta bilder (røntgen, CT og MR) av kroppen og bearbeide disse bildene slik at røntgenlegen kan tolke dem og gi en diagnose. Vanligvis tar radiografen 2-4 bilder av organet eller regionen som skal undersøkes, dette gjør at legen kan vurdere bildene i flere plan og slik stille en sikrere diagnose.

Selve undersøkelsen foregår på et eget eget rom for å hindre at røntgenstrålene treffer andre enn den som skal undersøkes. Du trenger ingen forberedelser før undersøkelsen og hele prosedyren er vanligvis over på 1-2 minutter. Bildetakingen er ikke smertefull.

Lav stråledose

Selv om røntgen av skjelettet og lungerøntgen utsetter deg for røntgenstråler er stråledosen svært lav. Faktisk utsettes du ikke for mer røntgenstråler ved ett røntgenbilde av lungene enn det alle mennesker mottar av stråling fra omgivelsene våre i løpet av 3 dager.

Hva er røntgen?

Røntgen eller røntgenundersøkelse er bildeundersøkelser som benytter røntgenstråler til å fremstille kroppen. Det finnes i dag flere typer undersøkelser som benytter røntgenstråler til dette formålet:

• Vanlig ordinær røntgen (som røntgen av lungene eller av håndleddet)
• Røntgenundersøkelse av brystene (mammografi)
• Gjennomlysningsundersøkelser
• Mer avanserte undersøkelser som CT (computer tomografi)

Når vi snakker om røntgen til daglig inkluderer det ikke CT, siden CT er en mer avansert undersøkelse som gjøres med annen teknologi.

Kort om historien om røntgen

Røntgenstrålene ble oppdaget av Conrad Røntgen i 1895. Conrad Røntgen oppdaget raskt at røntgenstrålene kunne brukes til å fremstille skjelettets til levende mennesker og siden den gangen har røntgenstrålene vært mye benyttet til å fremstille både skjelettet og øvrig vev og organer innen medisin.

Hvordan dannes røntgenbildene?

Ved vanlig konvensjonell røntgenundersøkelse dannes bildene på følgende måte:

• Et bilderør skyter røntgenstråler/elektroner mot en røntgenfilm. Røntgenstrålene vil treffe filmen og sverter den slik at den blir mørk.
• Pasienten som skal undersøkes plasseres mellom røntgenrøret og filmen. Ulike deler av pasientens kropp hindrer røntgenstrålene i ulik grad fra å treffe røntgenfilmen bak pasienten. Dette gjør deler av røntgenfilmen svertes i større eller mindre grad enn andre deler, avhengig av hvilken del av pasientens kropp røntgenstrålene må passere på vei til filmen.
• For eksempel vil pasientens skjelett endre røntgenstrålene i svært stor grad fra å trenge gjennom til skjermen bak pasienten, mens pasientens lunger som er fulle av luft vil endre røntgenstrålene i mindre grad. Dette gjør at det dannes et bilde av pasientens kropp på røntgenfilmen.

Konvensjonelle røntgenundersøkelser brukes i dag innen medisin først og fremst til avbildning av brysthulen med hjerte og lunger (røntgen thorax) og pasientens skjelett som røntgen ankel og røntgen håndledd. Andre undersøkelser som ultralyd, MR, CT og PET-CT har tatt over en stadig større del av bildediagnostikken.