Røntgen ankel Voss

Den aller vanligste indikasjonen (grunnen) for røntgen av ankelen er dersom du har skadet ankelen ved overtråkk.

Andre tilfeller hvor undersøkelsen benyttes er ved kroniske smerter i ankelen. Kroniske ankelsmerter kan skyldes slitasjegikt (artrose) eller leddbetennelse (artritt).

Ankelskade er svært vanlig!

Akutt skade i foten i forbindelse med overtråkk er svært vanlig, ankelskader utgjør faktisk nærmere 10 % av akutte skader ved kirurgisk poliklinikk. Vanligste årsaker til akutte ankelskader er overtråkk, hyppigst slik at foten vris innover, dette kalles for inversjonstraume på fagspråket.

Overtråkk i ankel kan medføre at leddbåndene i ankelen rives av og at ankelen blir hoven og vond. Ved kraftigere overtråkk kan det også bli skade på skjelettstrukturene i ankelen (brudd) og på brusken.

Ankelskade betyr ikke alltid brudd

Overtråkk i ankelen medfører i de fleste tilfeller ikke at det oppstår brudd. Ofte oppstår kun en strekk eller avrivning av leddbåndene i ankelen.

Enkelte symptomer og funn ved undersøkelse tyder derimot på at du kan ha brukket ankelen:

• lokal hevelse
• trykkømhet når man tar på ankelen
• blødning i huden som ofte siger med tyngdekraften nedover foten
• feilstilling (ankelen kan få en unormal vinkel som følge av bruddet
• smerter
• varme
• nedsatt funksjon i ankel og fot

Dersom legen mistenker eller ikke kan utelukke brudd etter vanlig undersøkelse, må du utredes videre. Diagnosen stilles oftest ved røntgen ankel, eventuelt med CT ankel ved kompliserte skader eller dersom røntgen er normal til tross for at legen har stor mistanke om brudd på bakgrunn av dine plager. Brudd i ankelen inndeles i Weber A, Weber B og Weber C.

Ved mistanke om bruskskade eller kroniske smerter kan både CT og MR ankel være nyttig, selv om vanlig røntgen ankel i noen tilfeller kan gi diagnosen.

Vanligste bruddet i ankelen oppstår i tuppen av leggbeinet

Skade i leggbeinet (fibula) er den vanligste bruddskaden i ankelen og kalles fibulafraktur / ankelfraktur. Ofte er det derimot skade på både leggbeinet og skinnbeinet (tibia).

Bildene tes av radiograf

Røntgenbildene tas av radiograf. Radiograf er helsepersonell med spesiell kompetanse blant annet på å ta bilder (røntgen, CT og MR) av kroppen og bearbeide disse bildene slik at røntgenlegen kan tolke dem og gi en diagnose. Vanligvis tar radiografen 2-4 bilder av organet eller regionen som skal undersøkes, dette gjør at legen kan vurdere bildene i flere plan og slik stille en sikrere diagnose.

Selve undersøkelsen foregår på et eget eget rom for å hindre at røntgenstrålene treffer andre enn den som skal undersøkes. Du trenger ingen forberedelser før undersøkelsen og hele prosedyren er vanligvis over på 1-2 minutter. Bildetakingen er ikke smertefull.

Lav stråledose

Selv om røntgen av skjelettet og lungerøntgen utsetter deg for røntgenstråler er stråledosen svært lav. Faktisk utsettes du ikke for mer røntgenstråler ved ett røntgenbilde av lungene enn det alle mennesker mottar av stråling fra omgivelsene våre i løpet av 3 dager.

Hva er røntgen?

Røntgen eller røntgenundersøkelse er bildeundersøkelser som benytter røntgenstråler til å fremstille kroppen. Det finnes i dag flere typer undersøkelser som benytter røntgenstråler til dette formålet:

• Vanlig ordinær røntgen (som røntgen av lungene eller av håndleddet)
• Røntgenundersøkelse av brystene (mammografi)
• Gjennomlysningsundersøkelser
• Mer avanserte undersøkelser som CT (computer tomografi)

Når vi snakker om røntgen til daglig inkluderer det ikke CT, siden CT er en mer avansert undersøkelse som gjøres med annen teknologi.

Kort om historien om røntgen

Røntgenstrålene ble oppdaget av Conrad Røntgen i 1895. Conrad Røntgen oppdaget raskt at røntgenstrålene kunne brukes til å fremstille skjelettets til levende mennesker og siden den gangen har røntgenstrålene vært mye benyttet til å fremstille både skjelettet og øvrig vev og organer innen medisin.

Hvordan dannes røntgenbildene?

Ved vanlig konvensjonell røntgenundersøkelse dannes bildene på følgende måte:

• Et bilderør skyter røntgenstråler/elektroner mot en røntgenfilm. Røntgenstrålene vil treffe filmen og sverter den slik at den blir mørk.
• Pasienten som skal undersøkes plasseres mellom røntgenrøret og filmen. Ulike deler av pasientens kropp hindrer røntgenstrålene i ulik grad fra å treffe røntgenfilmen bak pasienten. Dette gjør deler av røntgenfilmen svertes i større eller mindre grad enn andre deler, avhengig av hvilken del av pasientens kropp røntgenstrålene må passere på vei til filmen.
• For eksempel vil pasientens skjelett endre røntgenstrålene i svært stor grad fra å trenge gjennom til skjermen bak pasienten, mens pasientens lunger som er fulle av luft vil endre røntgenstrålene i mindre grad. Dette gjør at det dannes et bilde av pasientens kropp på røntgenfilmen.

Konvensjonelle røntgenundersøkelser brukes i dag innen medisin først og fremst til avbildning av brysthulen med hjerte og lunger (røntgen thorax) og pasientens skjelett som røntgen ankel og røntgen håndledd. Andre undersøkelser som ultralyd, MR, CT og PET-CT har tatt over en stadig større del av bildediagnostikken.