Livmorfremfall

Livmorfremfall kalles også for nedsunken livmor eller livmor prolaps. Dette er en tilstand hvor enten deler av veggen i skjeden, eller selve livmortappen synker ned i skjeden.

Det er vanlig å dele inn prolapset avhengig av hvilke organer i bekkenet som buker inn mot skjeden. Livmorhalsen og livmoren ligger like ovenfor skjeden. Urinblæren ligger like foran skjeden, mens tynntarm og endetarmen (rektum) ligger bak skjeden.

• Nedsunket livmor. Ved livmorfremfall (livmor prolaps) synker livmoren og livmorhalsen nedover mot skjeden (vagina). I noen tilfeller kan livmoren og livmorhalsen delvis ut av skjeden, spesielt dersom du sitter lenge eller har jobbet med tungt arbeid.
• Nedsunket blære. Ved nedsunket blære buker urinblæren (som ligger foran skjeden) bak mot skjedeveggen. Tilstanden kalles gjerne cystocele på fagspråket. Nedsunket blære kan gi plager spesielt i forbindelse med vannlatningen.
• Nedsunket tarm. Fra baksiden av skjeden kan tynntarm eller endetarm buke inn mot skjeden. Dette kalles henholdsvis enterocele eller rektocele på fagspråket. Nedsunket tarm kan gi plager spesielt med avføringen.
• Nedsunket skjede. Ved skjedeprolaps, også kalt vaginalt prolaps, buker øverste delen av skjeden ned mot skjedeåpningen.

Livmorfremfall er en vanlig tilstand som ofte ikke gir symptomer eller plager. Man antar at ca forekomsten av nedsunken livmor som gir symptomer er ca 3-6 % i befolkningen. Forekomsten er økende med økende alder og vanligere hos kvinner som er ferdig med overgangsalderen. Tilstanden kan derimot forekomme også hos yngre kvinner.

Livmoren, livmorhalsen og øvre del av skjeden holdes på plass sener og bindevev. I tillegg bidrar bekkenbunnsmuskulaturen til at de indre kjønnsorganene holdes på plass. Livmorfremfall oppstår først og fremst dersom deler eller alt av dette støttevevet blir svekket. Blant de vanligste årsakene til livmorprolaps er:

• Økende alder - etter som man blir eldre vil elsastisiteten og styrken i bindevevet i kroppen generelt avta, dette gjelder også bindevevet som stabiliserer de indre kjønnsorganene som livmor, livmorhals og skjeden.
• Overgangsalderen - i forbindelse med overgangsalderen faller nivået av det kvinnelige kjønnshormonet østrogen. Redusert mengde østrogen svekker elastisiteten i bindevev og hud og disponerer derfor for nedsunken livmor.
• Svangerskap og fødsler - å gå gravid og å føde setter strekk på livmoren og bindevevet i bekkenet. Dette gjør at inntil halvparten av alle kvinner som har født barn utvikler derfor av en eller annen grad av fremfall.
• Tidligere operasjoner i bekkenet vil kunne svekke bindevevet og øke risikoen for livmor prolaps. En av de aller vanligste av disse operasjonene er fjerning av livmoren (hysterektomi).
• Tilstander som øker trykket i bukhulen, slik som økt vekt, forstoppelse og tungt fysisk arbeid vil kunne bidra til å presse organene i bekkenet nedover med tyngdekraften.

Mange som har en liten grad av fremfall har ingen symptomer eller plager overhodet. Ofte oppdages fremfall ved en rutinemessig gynekologisk undersøkelse.

Hvilke symptomer du får som følge av fremfall avhenger av hvor uttalt tilstanden er, og av hvilke deler av bekkenet som buker ned mot skjeden.

De vanligste symptomene ved fremfall er:

• Tyngdefølelse i underlivet er et av de vanligste symptomene.
• Smerter eller ubehag i underlivet
• Ubehag ved samleie
• Bukning av skjedeveggen eller livmortappen ut mot skjedeåpningen
• Problemer ved vannlatning - dette ses først og fremst ved nedsunket blære (cystocele).
• Problemer ved avføring - dette ses først og fremst ved fremfall av tarmen (enterocele/rektocele).

Typisk er plagene økende dersom du står lenge, dersom du hoster og i perioder hvor du har forstoppelse.

Dersom du har plager som kan gi mistanke om nedsunken livmor er det lurt om du kontakter din lege eller gynekolog. Diagnosen stilles gjerne relativt enkelt ved vanlig gynekologisk undersøkelse.

Gynekologisk undersøkelse gjøres mens du ligger på ryggen i en gynekologisk stol. Legen undersøker først de ytre kjønnsorganene (kjønnsleppene og skjedeåpningen) før de indre kjønnsorganene undersøkes. For å få bedre oversikt over innsiden av skjeden og livmortappen fører gjerne legen en (spekulum) inn i skjeden. Dersom du har fremfall i underlivet vil legen kunne se innbukningen mot skjeden i forbindelse med inspeksjon av de indre kjønnsorganene.

Vanligvis trenger man ingen ytterligere undersøkelser. I enkelte tilfeller vil gynekologen ønske bildeundersøkelser som MR dersom man planlegger behandling med operasjon.

I mange tilfeller oppdages fremfall tilfeldig ved gynekologisk undersøkelse. Dersom fremfallet er lite og du ikke har plager er det ikke sikkert det er nødvendig med annet enn egenbehandling og eventuelt hormonbehandling. Ved større fremfall, eller dersom du har betydelige plager kan det derimot være aktuelt å legge inn en støttende ring (pessar) eller å operere.

Behandling for fremfall inkluderer egentrening, vektreduksjon, hormonbehandling, pessar og kirurgi. Egentrening av bekkenmuskulatur, eventuelt under veiledning hos fysioterapeut kan være effektivt.

Egenbehandling

Bekkenbunnsmuskulaturen har en viktig rolle i å støtte opp bekkenorganene som livmor, livmorhals og skjedevegg. Dersom du har et lite fremfall eller dersom du har små plager kan egenbehandling med bekkenbunnstrening være tilstrekkelig for å hindre at fremafallet utvikler seg. I noen tilfeller kan det være nyttig om du får veiledning i bekkenbunnstrening hos fysioterapeut for best mulig resultat.

Dersom du er overvektig vil trykket i bukhulen øke og danne et høyere press ned mot bekkenorganene. I så fall vil vektnedgang kunne redusere fremfallet og hindre at tilstanden utvikler seg videre.

Dersom du er plaget med forstoppelse vil økt tid på toalettet og forlenget trykketid kunne forverre livmorprolapset. Tiltak som kan redusere forstoppelsen slik som økt fiber i kosten, fysisk aktivitet og å drikke rikelig med vann vil kunne redusere forstoppelsen. I noen tilfeller kan det være nødvendig med olje eller andre lakserende midler.

Tunge løft øker også trykket i bukhulen og bør unngås dersom du er plaget av nedsunken livmor.

Hormonbehandling

I forbindelse med overgangsalderen faller nivået av det kvinnelige kjønnshormonet østrogen. Redusert østrogennivå gjør at bindevevet i hud og i sener og støttevev avtar. Dette medfører blant annet at risikoen for livmorfremfall øker. Ved å tilføre østrogen via lokalbehandling i skjeden vil man motvirke denne endringen. Østrogenbehandling er derfor nyttig hos kvinner som rammes av livmorfremfall etter overgangsalderen.

Pessar

Pessar er en ring som gynekologen kan legge innerst i skjeden. Ringen har en støttende funksjon som hindrer livmoren å synke ned mot og inn i skjeden. Pessaret tilpasses kvinnen på forhånd.

Ved manglende effekt av mer konservativ behandling som egenbehandling og hormonbehandling kan permanent innlegging av pessar holde fremfallet på plass og fjerne plagene dine.

Operasjon av livmorfremfall er en svært vanlig behandling og kan være aktuelt spesielt dersom du har betydelige plager og disse ikke reduseres av annen behandling (se over).

Kirurgen (gynekologen) vil oftest operere via skjeden (transvaginalt). Hvilket type inngrep som gjøres avhenger av hvilket type fremfall du har.

• Ved fremre prolaps vil fremre skjedeveggen strammes opp og urinblæren løftes opp på sin naturlige plass.
• Ved bakre prolaps vil bakre skjedevegg bli strammet opp og eventuelt forsterket.
• Noen ganger anbefaler kirurgen å forkorte eller fjerne livmorhalsen og eventuelt også fjerne livmoren.

Operasjonen tar ca 40 - 120 minutter avhengig av hvor omfattende behandling som er nødvendig.

Effekten av behandlingen er oftest veldig god, men i noen tilfeller kan fremfallet komme tilbake.

Fremfall kan til en viss grad forebygges og bedres ved egenbehandling. Bekkenbunnstrening styrker muskulaturen i bekkenet og er derfor en viktig forebyggende behandling.

Dersom man er overvektig vil vektnedgang kunne redusere trykket på organene i bekkenet og slik redusere risikoen for fremfall.

Tiltak som motvirker forstoppelse vil gi mindre behov for trykking når man er på toalettet og slik redusere risikoen for fremfall. Tiltak mot forstoppelse kan være å spise mat med mye fiber som frukt, grønnsaker og korn, få i seg nok væske og være i fysisk aktivitet.

Unngå tung løfting da tunge løft gir økt trykk på organene i bekkenet.